torsdag 25. september 2008

Elgjakt

Idag møter jeg en fortvilet sjel med lakksko og snus under leppa. ”Brødskjærermaskinen deres virker ikke!” ropte mannen til meg, hvor jeg satt opptatt med å ekspedere. ”Da må du nok finne noen andre til å hjelpe deg”, sa jeg. ”Men skjønner du ikke, jeg MÅ jo ha brød!” Og før jeg rakk å si ”pose?” hadde mannen stormet bort til meg i disken. ”Ærlig talt jente, får du betalt for å være vanskelig?”

La oss se litt bakover i tid. Dengang du og jeg var langarmet, pelsdekket og bosatt i huler, splittet evolusjonen oss i to retninger. Den ene arten fikk seg blazere med gullknapper og stemte Høyre. Den etterlatte bestanden sto igjen med klubbene sine, og klødde seg i hodet. Hva gjør vi nå? Hvordan skal vi ødelegge for de andre? Jo. Vi tar patent på maten! Og brødskjærermaskinene!

Og slik har det fortsatt i årtusner. Du gir meg penger, jeg gir deg mat. Du kjefter og smeller, for jeg er bare en hårete maskin, en del av et system. Men hør nå her. Dersom du mener at utvalget er så magert, at eplene er for ovale. Hvis det er så ulidelig at posene har gått opp fra 90 øre til 1 krone. Dersom alt rundt deg er så feil; trenger du legge skylda på meg for at biffen din er overprisa? Gå og jag den biffen selv. Vi er jo midt i elgejaktsesongen.

1 kommentar:

v sa...

Haha, det er vanskelig å ikke hate menneskerasen etter å ha vært kassadame i en lengre periode.
I feel your pain lissom.
Vennlig hilsen rasist-Zeliha (kun mot mødre)